Hun sa.

Hun sa at hun kunne vekke henne. Den gamle sa langt i fra, nei, det behøvde hun ikke. Hun sa hun kunne låne hennes mobiltelefon som vekkeklokke.

Hun ville heller ha vekket den gamle. Om noen skulle ringe midt på natten vil hun gjerne ha telefonen selv. Den er litt privat. Hun gir den gamle telefon, som ikke tar i mot den, men lar den bli liggende på bordet. Hun tar den med og legger den på nattbordet hennes. Hun sier å ja. Hun går ut av rommet.

Etterpå strikker hun intenst. Hun sier at hun har fått overdose. Han har også fått overdose. Hun går opp og legger seg. Han kjører for å hente den nyankomne. Hun sover da han kommer tilbake. Hun legger den varme kroppen sin inntil hans iskalde kropp og forsøker å varme ham. Hun sier lite og glir tilbake i søvnen. Hun registrere at han etter en stund legger fra seg boka og skrur av lyset. Hun drømmer noe hyggelig som hun ikke kan huske hva var. Hun husker bare følelesen av noe hyggelig.

Mobiltelefonen hans ringer. Hun går ned og inn på rommet til den gamle som har radioen på og er våken. Hun ønsker henne god morgen og tar telefonen sin. Den gamle sier go morgen. Hun setter på kaffen som hun gjorde klar i går kveld før hun la seg, går på badet, vasker seg raskt da den gamle skulle dusje. Går opp i senga og legger seg inntil ham. Han er varm og mild og god. Ligger en halv time. Han holder henne fast. De ler. Han lurer på om hun har lyst på ham. Det har hun.

Hun står opp. Kler på seg det hun har tenkt ut før hun sto opp, lyse grå tynne strømper med tykke ullstrømper i beige utenpå, den beige kjolen, skjerfet hun fikk av Tone, rosa og rødt perlekjede for energi, røde hårklyper som matcher hårpynten. Går ned den trange trappen. Den nylig ankomne står nede. Hun sier godt nytt år til ham og gir ham en klem. Det er en avmålt kuldeklem. Hun kan ikke se antydning til smil på leppene hans. Han sier at om hun skal på badet er det kø.

Hun går inn på kjøkkenet og tar med seg to kopper kaffe opp, setter seg i senga og de småsnakker mens de drikker kaffe og diskuterer lavkarbokaker, står opp, gjør veska klar og går ned for å spise frokost. Kjøkkenet er fult av den nylig ankomne og den gamle. Kaffen er tom. Den gamle kvinnen snur seg ikke men fortsetter samtalen med den nylig ankomne med ryggen til henne.

Hun går ut og setter seg på stua. Drikker opp resten av kaffen hun hadde hatt med seg opp for deretter å ta den med ned igjen. Den er kald. Leser avisa. Har ikke briller så det er vanskelig å lese, forsøker med litt lys.

Han kommer ned. Ser litt forskremt på henne. Hun lar blikket flakke, hun vet ikke hvor hun skal hvile blikket og ber ham gå inn på kjøkkenet til ryggene der ute og hente kaffe og rekker ham den tomme kaffekoppen. Så tar hun av seg kåpen og fortsetter å lese avisen uten briller.

Hun tenker at hun må vekk herfra. Hun kan rett og slett ikke være her mer. Den gamle skal reise i dag. Hun har lyst til å løpe ut og vekk. Det er det hun må. Det er ikke sånn det skal være.

Han kler på seg og er klar til å gå, tar kåpen på seg en gang til og lukker opp døren til kjøkkenet der den gamle og den nyankomne har forskanset seg. Hun sier ha det bra og gir den gamle en kjølig klem, tar den nyankomne på skulderen og går. Hun kan ikke være et minutt mer i huset alene uten ham. De går ned trappen. Han snur seg og spør om hun sa morna til den gamle? Hun sier ja.

Hun løper opp trappene til kontoret, lukker døren bak seg og er alene. Hun puster. Sin egen frie luft.

Han kommer etter. Hun gjentar dette med overdose og han sier det er ikke slik det skal være.  Ikke en jul til. Han mener det er alderen, det var ikke sånn før, det er blitt værre.

Hun sa. Det kan ikke være sånn.

Han sa. Det er ikke sånn det skal være.