Hudens livsreise

Den lille nyfødte strutter i faste fete former, huden er varm og lodden, bevegelsene er energiske uten mål og retning, hodet er dekket av et deilig lunt dunlag, blikket festes ikke med det samme, øynene har en dybde av evighet i seg. Jeg ser og ser på denne lille kroppen og tenker at dette er vakkert, denne kroppen er vakker, barnet har en kropp som appelerer til min opplevelse av det vakre, det deilige, skjønne og tidløse i denne vakre kroppen som har alt foran seg, hele livet. Et håndfast resultat av andres kropper og deres estetiske samspill.

Den gamle kvinnen har sunket mer enn ti cm sammen, kroppen, særlig midjen har blitt forkortet og fortettet, kroppen er tung å forflytte, den litt runde midjen møter brystene og danner en ubestemmelig overgang mellom brystmål og midjemål. Huden er ru og har ulike pigmentflekker. Bevegelsene er trege og ofte nølende, som om hun må tenke etter først om bevegelsene er verdt anstrengelsen eller ikke, håret er preget av hard behandling og en livskamp mot et hvert hvitt hårstrå, som avslører seg i hodebunnen, blikket er skarpt og til tider nådeløst.

Jeg ser på den gamle og tenker at dette ikke er pent, denne kroppen er ikke lenger vakker, den gamle har en kropp som appelerer til min opplevelse av forfall, slit og lidelse.

Mellom den nyfødte og den gamle er et helt levd liv, en reise fra dunbløt hud til markerte trekk.

Det er et estetisk verdenshav mellom den nyfødte og den gamle kvinnen.