Kroppen i døra

Til kontoret står den brede døra åpen. Det står det en mann i døra. Han fyller hele døras bredde og høyde. Om du tenker deg at han var ganske rund er det litt rom øverst på sidene og litt rom nederst på sidene hvor det kommer litt lys inn fra gangen. Resten er helt tett og slepper ikke noe lys inn. Døråpningen var fylt av denne mannen. Han spør etter meg.

Jeg kvekker til av alt det stor mørke som liksom omfavner kontoret mitt. Han snakker til meg og det er da jeg oppdager at inne i den enorme kroppen er det en stemme. Jeg konsentrere med om å høre denne stemmen, mens mange ulike tanker går gjennom hodet mitt på en gang. Hva vil denne mannen inne hos meg på mitt kontor, for jeg gjør tegn til at han kan komme inn.

Jeg har et stort kontor. Akkurat da føles det bra med. Samtidig blir jeg veldig redd for at han skal sette seg for jeg vet ikke om noen av mine stoler vil holde hele ham uten at de knekker. Jeg tenker på at en av stolene er litt løs i sete, men da de har samme trekk vet jeg ikke hvilken av dem som er dårligst, ikke tør jeg si noe heller, overlater til ham å ta de avgjørelsene, siden jeg har mer enn nok med å føre en samtale med mannen. Samtalen foregår mellom meg og den delen av ansiktet hans som har munn, øyne og nese, for det er melleom mitt ansikt og hans ansikt samtalen går. Han har et budskap. Det er vanskelig å høre budskapet hans på grunn av den enorme kroppen som gjør den delen av kroppen som snakker med meg til en forunderlig liten del av helheten. Sjokket etter opplevelsen av at han sto i døra mi har heller ikke lagt seg. Tankene om at han måtte ha gått feil, at han helt sikkert ikke hadde noe ærend hos meg, jeg hadde aldri sett en sånn person, i all fall ikke snakket med en, jo det hadde vært bilder i blader og repotasjer på TV men ikke sånn rett foran meg, sånn LIVE inn i min beskytta kontorhule der jeg tenker kloke tanker alene med meg selv. Stemmen er myk og forsiktig.

Han snakker. Jeg flytter blikket litt vekk fra det stedet i ansiktet som han bruker når han snakker til, resten av kroppen hans, til omgivelsen rundt stemmen. Han er pen i klærne, dongeribukser, en blå genser, litt sånn alminnelige kontorklær. Han hadde lite hår på hodet, tror jeg. Det kan ha vært barbert kort eller klippet kort, det er også mulig at han hadde måne. Fargen på håret var i all fall komuneblondt, muligens litt grått. Han kan ha vært noe yngre enn meg. Skoene er sorte og nøytrale. Dongeribuksene er i fasinerende enorme, har aldri sett så store bukser. Det er i all fall de største buksene som noen gang har vært inne på mitt kontor! Langt bort hører jeg lyden av stemmen hans, men innholdet flyter rundt meg, jeg prøver gang på gang å fokuserer på innholdet i budskapet hans, men det går dårlig. Omgivelsene forstyrrer meg så mye at lyden av stemmen hans blir borte. Han er tålmodig, og fortsetter å prate med denne rolige, myke stemmen. Det er noe med øynene.

Jeg får øye på øynene. De hadde jeg glemt inni den enorme kroppen. Det såre, rolige blikket ser på meg, han ser ikke ut som om han har noe problemer med å se meg, høre meg - dessuten er han en erfaren mann i det å møte små blondiner. Det er bare jeg som er novise i verden, jeg er plutselig helt uten referanserammer.

Tankene hopper til leiligheten min, hva om han hadde banket på døren hjemme hos meg? Hva skulle jeg gjort, hvilke handlingsalternativer hadde jeg hatt? Jærstolene i orange lakkmaling hadde knekt, senga mine med de tynne bena fra Ikea ville sviktet  om han hadde satt seg å sengekanten. Toalettskåla ville knekt, passasjen inn til vekstedet mitt hadde ikke holdt, han hadde ikke kommet inn. Det hadde ikke gjort noe, da kunne jeg vært der inne i fred men sofaen min, jo den hadde sikkert holdt ham, muligens lenestolene også.

Jeg får en assosiasjon: En kollega av meg syns alltid at jeg hadde så kul bil, en bitte liten lilla Ford Ka, hun hadde ikke selv sertifikat og ville så gjerne sitte på med meg i den søte bilen når vi skulle ut å kjøre. Hun satte seg inn i bilen min en gang, hele forstillinga tippet og bilen ble helt skjev. Hun var ganske svær. Senere tok jeg allitd den store bilen til mannen min om det var snakk om at jeg skulle ha henne med  i bilen. Hun forsto ikke, etterspurte den lille bilen men jeg sa ingen ting.

Mannen som var på kontoret mitt hadde ikke fått plass i min nye røde Mini Morris. Han ville fylt hele bilen til randen. Tusen tanker flyr forbi meg, de kommer fra alle kanter og forvirrer meg. Stemmen snakker til meg med den samme rolige tonen. Hva skjer med meg. Konteksten forvirrer meg helt. Kankskje er det sent på ettermiddagen, jeg er sikkert sliten.

Så går han. Han ber meg gjøre noe med budskapet hans til medlemmene i foreninga. Om jeg bare hadde klart å forstå hva han sa.

I det han går ut etter at han, som han selv sa det, hadde tatt veien hit til mitt kontor fra hans kontor som lå over veien i det andre bygget, snur han ryggen til meg, han trer seg litt sidelengs ut av kontordøren og forsvinner ut i den røde korridoren, vaggende fra side til side. Tilbake sitter jeg. Hva skjedde med meg i møtet med denne kjempen, hvem er jeg som er så lite tolerant, når ting ikke er innenfor normaliteten blir jeg helt satt ut.

Tilbake er lyden av stemmen, blikket og den omfattende kroppen. Alt sammen brent inn i min bevissthet.