Det peneste du har?

Kan du beskrive det peneste antrekket du har?

Bunaden føler jeg meg veldig fin i! Bunad med sølv og deilige farger, broderier og håndverk på sitt beste!

Det er noe med denne bunaden, en levning fra gammel tid, dengang klærne var laget fra bunnen, helt fra frøet i planteriket og den befruktede eggcellen i dyreriket. Jeg tror det var på den tiden uttrykket Nøden lærer nøgen kvinne at spinne, ble til. Hva er igjen av denne kunnskapen nå, denne reisen alle plagg av naturfiber gjør før de begynner reisen i følge med en kropp. Det er så mange prosesser det lille frøet skal gjennom før det kan kle et legeme. Og etter at plagget er ferdig kommer neste liv for plagget, det unike, individuelle møtet mellom klær og kropp. Nå går vi på kurs for å lære alt fra grunnen for de vi har glemt hvordan det hele har gått til, det er jo som å miste kunnskapen om selve skapelsesprosessen.

Hun ser på bunaden, holder den kjærlig i hånda, kjenner tyngden av ullen, lukten av sau som kan trenge gjennom en regnfull syttende mai. I denne bunaden er sauene på jordet forbundet med silkeormer fra trærne, bomull fra markene og lin fra åkrene. Det er fint at jeg føler meg så fin i bunaden!

Liker egentig ikke pene klær, men kreasjoner med særpreg og personlighet!

mote

Hun sitter der med sin vakre kreasjon, det knitrer i silken og flagrer i fineste tyll. De avstemte fargene kan en kjenne smaken av, det er som vannmelon og champagne. Hvert plagg er nøye satt sammen til et felleskap, det er når plaggene er i relasjon til andre plagg, at de kommet til sin rett. Sammen skaper de språk og uttrykk i samspill med en kropp som igjen spiller sammen med personens identitet. Kreasjonene er flettet inn i hennes estetiske verdensbilde, og er en port inn i det rommet der klær møter andre klær, møter kroppen og andre kropper. Det er i dette møtet språket dannes.

Den røde fargen.

Det er noe med den røde kjolen og hun som har den på. Det røde er forsket på, og innehar derfor en type sannhet, den som har den røde kjolen får danse mest. Men er det kjolen som danser eller er det hun som har valgt den røde kjolen, som får danse? Det er verken hun eller kjolen som får danse, for det er kjolen som danser sammen med henne.

Den ene kvinnen sier : Det peneste jeg har en en lang, rød silkekjole med roser, den er skreddersydd og vakker, og den andre kvinnen ser på meg og sier: Du skulle sett min selskapskjole med masse store roser og flotte spisse sko!

Kvinnene blir drømmende i blike når de beskriver det peneste de har, det er som om bilde av kjolen har i seg gode erfaringer, det er som om forelskelsens røde rus gir kvinnene farge i kinnene og glimt i øynene. Det kan ikke bare handle om kjolen, det må handle om så mye mer, valget hun gjorde, måten hun bærer den på, det er som ideen rød kjole i seg selv er en rød tråd i denne teksten som handler om å beskrive det peneste hun har.