Kropp

Kropp og hindring.

Bakken opp fra huset er bratt og hun kjenner med engang at det korte skjørtet vil hindre kroppen hennes i å ta lange steg, derfor nøler hun ved å føre kroppen noen skritt tilbake, nærmere inngangsdøren, men skoene er allerede blitt møkkete da hun gikk over den gjørmete plassen som skiller inngangsdøren og veien, så hun dropper det og går tilbake og tenker at kroppen får leve med denne begrensningen denne solfylte sene novemberdagen. Hun kjenner at skjørtet vil hindre kroppen hennes i å ta lange skritt, men hun vurderer ikke hinderet til å bli et problem, hvorfor skal hun egentlig ta så lange skritt, denne rolige, solfylte, sene søndagen i november? Hun kan gi skjørtet et lite drag opp i de bratteste bakkene, da strammer det ikke, men skjørtet kan bli litt for kort, det kan hun leve med, tenker hun før hun begir seg ut på tur og tema hun har med seg i den bitte lille sekken, som et av barna hadde i barnehagen, er helt enkelt kropp. Den kroppen man er i denne verden med. Det kan være den store, tunge innholdsrike kroppen som kan minne om en teaterbygning, en sånn bygningsmasse, ikke til forveksling en kropps masse eller masseindeks, denne kroppen som alltid er med en. Inne i denne kroppen er alle rollene som i dag hviler en fortjent søndagshvil, alle rollefigurene har tatt av seg kostymene som preger innholdet denne solskinnsdagen i verden.

Kroppens rolle.

Hvilken rolle har hun denne dagen i denne verden, der hun har valgt å gå i et lite skjørt som er litt for trangt, men som matcher resten av klærne, litt triste farger, riktignok, men de passer rollen hennes denne dagen, rollen som turgåer i et nytt landskap, forskerens rolle i begynnelsen av et nytt liv. Inne i rollen er alltid den samme kroppen, tett og uadskillelig lever den mellom henne og verden, hun er ikke uten den og kan ikke skilles fra den, om hun er en venn av den eller en fiende, den vil alltid være der, så lenge hun lever. Kroppen henger sammen med livet, på samme måte som livet inne i et teater alltid vil være der å spille en viktig rolle for alt som foregår, teateret lever bare når all aktiviteten inne i huset, teaterets kropp, fungere som det skal, sånn er det med hennes liv også, så tett er livet og kroppen forbundet at de lever og dør for samme sak, dør aktiviteten i kroppen dør også hun. Nede ved vannkanten prøver hun å fange kroppen sin i det blanke vannet, urkvinnens speil, hun spør, lille speilflate på havet her, hvem er vakreste i landet her? Solen står lavt sent i november og den gir henne ikke noe svar, hun hører et barn spørre sin far om det snart blir sommer, men han svarer tålmodig at først skal vinteren komme, så kommer sommeren, hun undres om det betyr noe for kroppen, den store kroppen i makroperspektiv, om det er sommer eller vinter? Liksom teaterets kropp i den moderne tid har ventilasjonsanlegg skapt en atmosfære av jevn temperatur, som både publikum og skuespillere kan tåle, ikke som trettisju grader som i kroppen, men like jevn som i kroppen. Det kan være at om sommeren sitter det noen rolleinnhavere på trappen i bakgården og lar sola varme en vinterkald kropp, men det er sjelden. Så lenge skuespilleren er i rollen sin går han ikke ut, han er helt avhengig av alle mekanismene som foregår inn i teateret, han er bare en del av den store kroppen som er teateret. Rollen han spiller kan være viktig eller mindre viktig, det kan være en hovedrolle eller en statist, like viktig er hver del i et hele i denne kroppen.

Hudløs.

Hun går videre i verden, kroppen har gode ben som bærer henne i ujevnt terreng, de er på parti i dag, hun og kroppen, det er som om dagens rolle har funnet en harmoni, den hudløse følelsen har hun lagt igjen inne. Det å være hudløs er en forferdelig tilstand for en kropp, og mer en metafor enn en reell mulighet, mer enn tjue prosent hudløs mister kroppen så mye væske at livet vil ebbe ut raskt. Den kjekke legen som underviste henne i læren om hud i utdanningen sa nettopp at huden hadde vi for at vi skulle ha noe å være inni, han sammenlignet mennesket med en smultring, huden er både inni og utenpå, bare av en litt annen type, utenpå er det denne varme, tørre huden, bløt, myk men ikke fuktig, det fuktige er inni, først kommer de tørre kyssene på kinnet, etterpå kommer de fuktige kyssene som har sin rot i magen. Nei, hudløs er hun ikke i denne verden, da kan hun ikke være i denne verden, hun legger bort metaforen hudløs, vel vitende at den hudløses rolle ofte er en sentral rolle i det virkelige teater. Er ikke teater virkelig, er teater bare spill, er det spill for galleri å gå her å lete etter kroppen sin i en ny verden? Kroppen er ikke uten de ulike rollene i et liv, har du ikke noen rolle har du heller ikke noen kropp, teateret er ikke uten roller, møtet mellom teateret og publikum er på scenen mellom dem, intet spill, ingen forestilling, ingen kropp, ingen rolle. Karin Sveen sier i sin bok om kropp og samfunn  at det karakteristiske med kroppen er den ugjennomsiktighet som preger den (Sveen 1997). Du kan ikke ta enkelte deler av kroppen og analysere dem, for de eksisterer bare i sammenheng med helheten. Ute i verden møter rollen sitt publikum, uten den andre er hun ikke, det er i møte mellom mennesker livet leves.

Et sceneskift.

Føttene bærer henne over en byggeplass som plutselig byr på et gjerde og hun må finne et smutthull å stege over, noe hun finner, der står en mann i refleksvest, litt eldre enn henne, ubarbert, ubestemmelig i utrykket, sakte går han mot henne og hilser, hun hilser raskt og går videre, men mannen stopper opp, kanskje ble det noe feil i hans resonnement at hun kom i dette litt trange skjørtet, klatrende over en plass med mange anleggsmaskiner parkert, hun vet ikke og går videre. Forundret blir hun av nye stier som dukker opp, hele tiden i vannkanten, den lave novembersolen og menneskene hun møter på sin sti, vandrende på sin vei, hun hadde et mål, en kafe, litt mat, et glass hvitvin, en kaffe, en bok og en skriveblyant, og hun når frem. Det er som det har vært et nytt sceneskift, hun kler av seg og forvandler på den måten rollen sin til noe nytt, scenen er ny og publikum er annerledes, de er mange og det er mye lyd, hennes rolle i dette nye spillet er bare en stille dame som sitter alene på et bord og drikker sin vin og spiser sin suppe, betraktende.

Fange i egen kropp.

Inn kommer et par, kanskje et ektepar, fruen er lett som en hind i rollen som ballettdanser eller kulturelite, det er noe kjent, men hun er usikker, fruen er sammen med en stor tung kropp av en mann, kan være noe eldre enn henne, hvithåret og svært dannet. Kroppen er så skrall og tung at han er tvunget til å gå med en slags nitti graders vinkel i hoftepartiet. Når han beveger seg i rommet bruker han en hver anledning til å støtte seg på bordplatene, og hun ser hvordan fingrene hans hvitner i det han presser dem mot bordplaten for å hjelpe ryggen sin opp. Det er som en kamp mot tyngdekraften som han for lengst har tapt, men han nekter å gi seg. Hun tar seg i å lytte til samtalen som foregår i rommet, mens hun tilsynelatende sitter fordypet i en bok, men det er bokens karakter som er en del hennes rolle denne dagen, og du må derfor ha henne unnskyldt, for boken handler om kroppen tyranni. I det mannen får buksert seg ned på en stol og tatt av seg en enorm dynejakke, svært eksklusiv, begynner de to menneskene med noe som ligner en dialog, en dialog i den forstand at det er noe som foregår mellom to mennesker, selv sitte hun på den andre siden og har inntatt rollen som publikum. De diskuterer en mulig ferie og han spør henne om hun har lyst og når hun har tid, inntil han svært formelt spør henne om det med soverom, om de trenger et eller to soverom, og legger inn en liten bisetning om økonomi. Fruen er noe vanskelig å høre, så jeg må som publikum lese hennes kroppsspråk. På en forunderlig måte får fruen ham til å forstå at det er viktig for henne med enerom, og han godtar dette på en meget dannet og høflig måte, om enn litt trist. Hun ser ham for seg i tidligere roller i ekteskapsspillet, høy og flott og sikkert rik, eller bemidlet, nå er han fengslet i denne tunge kroppen som i nitti graders vinkel i hoftepartiet holder ham i et fangehull. Hans kropp er som et teater der scenearbeiderne er i streik, hvor skuespillerne må be publikum om hjelp for å skifte scene. Ikke en gang i rollen som ektemann får han sove sammen med sin kone, han må ha eget rom, men på grunn av kroppen og de lidelser de påfører ham, aksepterer han situasjonen på en tung og trist, men dannet måte. Han erkjenner det faktum at han både er og har en kropp, men han er nok en mye lettere kropp enn han har, det merker man på dialogen, selv om undertonen av sorg er vanskelig å skjule bak det faktum at han er en fange i sin egen tunge kropp.

Lidelsens rolle.

Hun pakker boken om kropp og lidelse sammen, putter den i den lille sekken, kler kroppen sin godt inn og tar fatt på den siste delen av turen, hjemturen. Kroppen hennes er lett og varm etter at hun har fått varm suppe og kaffe, hun både er og har en lett kropp som med raske skritt, som ikke er så lange på grunn av det litt for trange og litt for korte skjørtet hennes, som i noen grad hemmer kroppen hennes, men ikke verre enn at det er til å leve med, i all fall til å gå med, denne dagen i denne rollen i dette skuespillet. Det er svært glatt på gangveien, og mitt i livet er hun smertelig klar over at et lite fall kan være det som skiller henne og kroppen hennes fra hverandre, hun har i friskt minne kroppen til mannen som hadde en nittigraders vinkel i hoften. Derfor går hun med små korte skritt og hendene litt ut og med fingrene spriket ut for å holde balansen. Solen finner på å sende sine siste stråler ned på henne, der hun vandrer, sikrere nå for hun har gått her før, stiene er litt kjente. Følelsen av skjørtet som var for trangt er også borte, den gode friske luften, blandet med den kroppslige eller fysiske følelsen av slitenhet, en type velvære som kroppen både er i og har brer seg. Rollen endrer seg noe, som om hun er kommet til siste akt i skuespillet. Nå gjenstår bare finalen og applausen, og den er ikke særlig krevende når hun denne gangen ikke har hatt en bærende rolle i dette spillet.

Kroppen som et teater.

Sammenligningen med kroppen som et teaterhus er en god metafor som hun tar med seg hjem, den kan være fin å ha med seg når hun skal spille neste rolle. Morgendagens rolle, den som kommer til henne sammen med tiden. Men hun tror bukser passer bedre til denne rollen, hun skal ta det opp med kostymeansvarlig på teateret. Bukser er friere og gir kroppen mulighet til bevegelse, det er en litt mer bevegelig rolle hun ønsker seg neste gang, ikke en rolle om knapphet og urørlighet, men en rolle hvor hun kan kjenne at hun både er og har en kropp, en kropp uten konflikter og indre uro, men en kropp som er som et teater hvor alle de ulike funksjonene samarbeider.

Sveen, K. (1997). Den kultiverte lidelse : en bok om kropp og samfunn. Oslo, Oktober.