31 des

Den lille sorte

Kate hadde kjøpt den i en butikk på senteret. Den var liten og sort med sorte prikker. Den var i deilig myk fløyel med denne dype sorte fargen som er vanskelig å beskrive. Den var bare helt sort. Kankje sort som natten?

Jeg sa at kjolen var en ressurs i nabolaget. Den sort dempede kjolen som var så diskret allikevel så salgsfremmende. Ikke i komersiell tenkning, nei - ikke i kvinnefrontens navn heller. Mer som en ressurs - slik kvinner er en ressurs i dette samfunnet.

I dag er det nyttårsaften. Det er et hundre og tretten år siden min farfar ble født i Narvik. Som barn av smed og jernverksarbeider Gullhav. Barn nummer et eller annet. Nitten år etter forlot han familien og reiste ikke tilbake. Ikke på femti år.

En smed elsker kanskje det sorte? Det vet jeg lite om.

Den sorte lille kjolen er et minimalistisk tegn på noe som lever gjennom tid etter tid. Tiår etter tiår. Selv er jeg i mitt femte tiår. Men jeg har ingen sort liten kjole. Kanskje skal jeg lage det? Sy den. Det hadde vært den perfekte nyttårskveld. Meg og symaskinen. Men det er ikke sånn det blir i kveld. Jeg er ikke alene. Ikke alene med meg og symaskinen. Det er bra at jeg ikke er alene med en haug med stoffer og en lekker maskin. Det var ikke det jeg skulle skrive om. Jeg skulle ikke skrive om maskinene og ikke om stoffene heller. Ikke om det å være alene eller sammen med noen. Jeg skulle skrive om den lille sorte. Følelsen av gode stoffer og tanken på den lille sorte?

Det finnes mange små sorte man kan kjøpe. Man kan ha lekre stømper på med hold inn her og der.

Men aller helst skulle jeg godt tilbake til denne kjolen til Kate. Og si det jeg sa den gangen. Den kjolen er en ressurs i nabolaget. Kan jeg låne den i kveld?

Legg til kommentar

You must be logget inn to post a comment.