27 des

Blått nok for meg

Jeg gikk forbi et par blå, blå Dr. Martensstøvler i Storgata i Oslo og forsto at jeg var solgt. Det måtte bli en ny farge og den skulle være blå. Enkelt, kanskje, men ikke for meg. For blått er ikke bare blått, det er som om det er en umulig dans et sted mellom himmel og hav eller mer eksplisitt, et sted mellom rødt og grønt og sort.

Ukene går. De blå Dr. Martensstøvlene går og går. De er i størrelse trettiåtte, der de går. Tjue år yngre en meg, faktisk.

Så skjer det noe blått igjen. Det henger et par bukser hos Noa Noa i Markveien. Buksene er blå. De har denne riktige blå som er vanskelig å beskrive. Ukene etter tar jeg på de blå blanke og kjøper buskene. Slikt kan skje.

Nå går de blå skoene rundt med blå bukseben. Det er fint.

Men hvordan skal jeg forstå denne blå fargen. Den østerikske filosofen Ludwig Wittgenstein (Caprona 2013:319) skriver at ordene rødt, blått, svar og hvitt ikke kan beskrives? Vi kan vise ting i disse fargene, men vår evne til å beskrive disse fargene med ord, er bare dette, blått. Derfor så fattig - så vanskelig å finne ord.

Selv leter jeg etter beskrivelsen blått. Den eneste måten å beskrive blått på er å beskrive følelsen blått - og da kan metaforen blått hjelpe meg langt på vei. Metaforer som sier noe mer om ordet enn ordet selv. Da er det blåøyd, blåmandag, blått blod og blues - et sted mellom disse metforene, er min blå.

Og det er blått nok for meg.

Legg til kommentar

You must be logget inn to post a comment.