30 des

Blått og forglemmegei

Jeg husker godt fargen på kjolen, den intense lyse blå fargen som lå et sted mellom blåveis og forglemmegei, den lå og fanget lyset fra himmelen som om noen sto der oppe og blunket til meg. Kjolen var i mykt, glatt ullstoff, vevet slik at det både var mykt mot huden og falt pent på kroppen. Snittet var rett, med et lavt liv i hoftehøyde, hvilket kledd meg godt siden jeg var kortvokst og litt hva de kaldte butt i min barndom. Kjolen rakk akkurat til kanten på et par nye jaktstøvler i militærgrønt som jeg hadde gjort personlige ved å skifte til røde skolisser. Alle jentene i Røldal gjorde støvlene sine personlige på denne måten. Fordi kjolen rakk helt ned til de grønne jaktstøvlene husker jeg ikke fargen på strømpene, de var helt sikkert i ull og strikket av en nabodame i ganske fint ullgarn, det var kommet noe som het superwash som både tålte vask og bruk. De kan ha vært sånn nylonstrømpebrune, en slagshudfargebrun. Ikke en farge jeg nå mange år etter bryr meg om å huske på. Kragen, derimot husker jeg helt klart. Mamma hadde heklet den i samme nydelige farge som kjolen. Hun hadde heklet den i et garn som het perlekrepp. Det var ikke så mykt som kjolestoffet, men det var et godt garn å hekle i og det hadde en fin blank effekt. Mamma hadde laget kragen etter en oppskrift i et blad. Den var helt perfekt laget, men siden hun lærte meg alt hun kunne vet jeg i dag at jeg kan sette meg ned å lage maken krage helt etter hodet mitt. Kragen og kjolen med de bløte foldene fra hoften og ned er fotografert inn i mitt hode og plassert i avdeling for vakre ting. Der inne i mitt hodet hentet jeg ned denne historien om den blå intense fargen som fanget lyset og lå et sted mellom forglemmegei og blåveis.

Legg til kommentar

You must be logget inn to post a comment.