Hun satt på på værelset sitt og skapte vakre bøker, gjorde omhyggelige valg av skrifttype, farge og mønster, tegninger og skisser som skulle omkranse kunnskapens verden slik at den skulle gi mening. Timene som det er mange av i ungdommen, tiden som ligger foran som et hav og øse av, tiden som både er og kommer til en i rikelig mon. Inn i boken tegnet hun de vakreste dansetrinn, risset inn med en blyant så spiss som ballerinaens tåspiss under det perfekte uttrykket understreket av kropp og et harmonerende kostyme. En myk og undommelig kropp som slynger seg i sin mykhet rundt en varm kopp te i en god stol i et vakkert værelse.
For hva er verdien av kunnskap om ikke det vakre er målet i seg selv, hvorfor gjøre noe som helst om det ikke blir vakkert? En bokstav, et ord, en mening en sammenheng, alt sammen er uten verdi om det ikke er bærer av noe edelt og opphøyet, noe estetisk.