04 aug

Språk og klær

(Barthes 1994) ser på språket som tegn og nonverbale systemer i kommunikasjon. At klær representerer et stille språk, er vel ingen uenig i. I møte med den andre går de ytre effektene foran og du har dannet deg et bilde av personen før du kommer så nærme personen at du kan håndhilse. Først er det den ytre helheten som tegner seg for deg, som om du møter en fremmed og det første du prøver å forstå er hvilket kjønn vedkommende har.
Klær kan lyve. En tidlig morgen i Frederikshavn by henvendte jeg meg til en dame i nettingstrømper som gikk på fortauet, jeg ville spørre henne om veien til en stoffbutikk. I det damen snur seg og begynner å snakke oppdager jeg tre ting som ikke klærne sa noe om: For det første var hun mann, for det andre var han norsk og for det tredje var han nordlending.
Lenge før jeg kom så nærme den annen at jeg kunne bruke det verbale språket til å kommunisere med, hadde det altså foregått en kommunikasjon mellom den annen og meg. Fra hans perspektiv var nok kommunikasjonen en annerledes, jeg ser feminin ut og har nordisk utseende, og det var nok kjønnet som forvirret meg mer enn nasjonaliteten. På samme måte som klær skaper kjønn, skaper stemmen til et menneske en oppfatning om du snakker med en kvinne eller mann. Han hadde sikkert forundret mennesker før i det første møtet, og var forberedt på min reaksjon. Dette understreket han tydelig med en vennlig latter, og selv om det ikke ble sagt noe som omhandlet hans utseende i den verbale kommunikasjonen, fortalte det nonverbale språket fortalt mye.
Kan man sammenligne språkets grammatikk med klærnes retningslinjer? På samme måte som klær er tredimensjonale i sin fysiske form i det de omslutter menneskets kropp, er språkets dimensjon både muntlig, skriftlig og kontekstavhengig. Klærnes regler kan være like strenge som i grammatikken, en hver tekst eller ethvert muntlig utsagn blir oppfattet i en type kontekst. Å sitte i Lofoten i en sjøbu å høre på en gammel fisker uten å høre banning kan vær like feil som å banne under en forelesning på en kristen høgskole.
Alle språk har dialekter, bare i Norge har vi utallige varianter, representerer språkets geografiske tilhørighet. Klærne har også sine omgivelser, en kan se på klærne hvor i landet en er i fra. Ikke alltid, dagens mote er påvirket av mediene og de store butikkjedene som er med på å uniformere dagens ungdom. På den måten kan en se at en lager en type kunstig mote, som ikke i så stor grad er avhengig av mindre geografiske steder. Men dialektene har flere i nivåer, innenfor det tydeligste nivået som mer er på nasjonsnivå, skjuler det seg ofte lag på lag med detaljer som er særegne for den spesielle dialekten på stedet. Språkforskere viser ofte til spesielle ord og vendinger som hører til i spesielle områder. På samme måte kan måten folk kler seg på fra ulike geografiske steder være særegent for akkurat dette stedet.
Vi bruker språket til å beskrive fenomener og konkrete gjenstander ved å navngi dem. Klærne beskriver på en måte mennesket. Mennesker med et lite ordforråd kan sammenlignes med et menneske med liten garderobe, mens et menneske som kler seg med stor variasjon kan sammenlignes med et menneske med et stort ordforråd.
Språkets pronomen er de små kjønnsbestemte ordene som sier noe om hun, han eller det. Klærnes pronomen kan sammenlignes med de små detaljene som understreker feminine eller maskuline trekk. Disse detaljene har gjennom historien blitt like forandret som språket og er på samme måte som språket avhengig av tid og sted.
Verbene er språkets handlinger og adverbene sier noe om dem, det handler ikke bare om å gå, men også måten du går på. Det er ulikt om du beskriver en som kommer lett trippende bortover fortauet, eller om det er en ung mann som går med faste skritt.
Stedene i språket omtales som preposisjoner, det handler om du er over, under eller ved siden. Det gjelder også klærnes språk, det er annerledes å gå med hatten i hånda enn å gå med hatten på hodet.
Språket har nasjonalitet og geografisk tilhørighet, men det har også faglig tilhørighet. Fagspråket er de interne ordene som brukes i ulike faggrupperinger som er fagspesifikke og spesielle for den enkelte faggruppe. Fagspråket gjør det enklere å kommunisere internt innenfor gruppen. En slik gruppe kan være sykepleiere, politi eller kokker, alle sammen tilhører faggrupper som bruker uniform som språk i tillegg til et eget fagspråk, slik at det er summen av klær og språk som skaper fagpersonen.
Klærnes grammatikk er kompleks og har i følge Barthes mange ulike dimensjoner (Barthes 1994). Små gjenstander som vesker, klokker, smykker og ringer, mobiltelefoner og små elektroniske apparater er som tegn i språket som komma, punktum eller utropstegn. Dessuten sier disse små gjenstandene noe om klassetilhørighet. På samme måte som du kan høre på et menneskes språk dennes dannelse, kan klær og gjenstander identifisere personens klassetilhørighet.
Hver morgen kler menneskene på seg klær som definerer hvem de er, hva de tenker, hvilke budskap de ønsker å formidle med hvilke symboler. Klærne menneskets valg av språk og enten en velger klær hjemme i skapet eller i butikken, representerer klærne dagens tekst.
Barthes, R. (1994). I tegnets tid : utvalgte artikler og essays. Oslo, Pax.

Legg til kommentar

You must be logget inn to post a comment.